Boken jeg egentlig ikke hadde tenkt å lese


Beklager bildekvaliteten. Den er tatt direkte fra snapchat. Jammen godt det finnes filter når man ikke gidder å sminke seg.

Anniken Englund Jørgensen. Jeg hadde hørt navnet før. Visste hvem hun var. Eller kanskje blir det mer riktig å si at jeg kunne koble navnet til et ansikt: Anniken – det var hun blonde i Sweatshop-dokumentaren. Jeg visste også at hun skrev blogg under navnet Annijor. Hva bloggen handlet om, visste jeg imidlertid ikke. Jeg hadde aldri vært inne på den og lest.

For en stund tilbake ga hun ut bok. «Bare en natt til», het den, og handlet om forelskelse. At bloggere gir ut bøker har på en måte blitt mer regelen enn unntaket, så jeg tenkte ikke noe særlig over det. Enda en blogger med selvbiografi – hva så, liksom?

Det var først da det ble skrevet x antall artikler i media om denne boken, at jeg fattet interesse. Artikler som blant annet fortalte meg at Simen Auke fra Broiler gikk rettens vei for å få boken stoppet. Slikt pirrer nysgjerrigheten min. Når noen tar på seg offerrollen i media, syter og lager oppstyr, har jeg et behov for å vite hvorfor. Det slo meg at skulle jeg til bunns i dette, måtte jeg skaffe meg et eksemplar av boken før sinnaSimen fikk det som han ville. Og bom – der lå jammen boken på ønskelisten min til jul, gitt.

Jeg fikk den, også. To eksemplarer.

For en ukes tid siden fikk jeg endelig pakket den ut av flytteesken og begynt å lese. Den grep meg allerede fra første side. Jeg, som egentlig aldri blir imponert over noe som helst, ble imponert. Er det èn ting Anniken Jørgensen kan, så er det å skrive. Hennes evne til å sette ord på tanker og følelser er virkelig unik. Et sjeldent talent.

Jeg har ikke for vane å skryte av mennesker (jeg vet, jeg må bli flinkere til det!) eller å sammenligne meg med dem, men overraskende nok sitter jeg igjen med en følelse av at jeg og Anniken er ganske like. Vi har, selvfølgelig, helt forskjellige liv, og utseendemessig kunne vi neppe vært mer ulike, men tankene og følelsene? Jo, der kjenner jeg meg igjen. Hun er en tenker, slik som meg. En slik filosofisk sjel som finner skjønnhet i ting som folk flest ikke engang legger merke til. En slik som føler alt for mye, og faller alt for hardt. En slik som kan gå langt over streken og bli drevet til vanvidd av sine egne følelser. Jo, jeg kjenner meg så alt for godt igjen.

Jeg fant aldri ut hvorfor Simen laget slikt et helvete i media (han er knapt nevnt i boken), men jammen er jeg glad jeg leste den likevel.

Del

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *